Back

STARTEN PÅ FEBRUAR

Endelig er det helg og kos.

Men du vet den følelsen når man våkner og bare vil så på do, den var i dag.

For å unngå tull i pelsbuksene så løp jeg rett til katteluka, og måtte ut før det ble krise.

Så skinkekontrollen fikk lillebror ta seg av i dag, jeg skulle ta meg av helt andre gjøremål.

Kasper ble storfornøyd og stolt, som skulle få et slik ærefullt oppdrag. 

Nå har jo han surret rundt meg så mange frokoster og har fulgt nøye med, for her gjelder det jo mat, og da er han alltid på hugget.

Han har god kontroll på hvor godbitene finnes og fornøyd fikk han rekvisittene på benken.

Men den rette stillingen til frokostbilde er ikke lett. Iallefall ikke med makk i stompen.

Så det blir ganske mange bilder før han sitter såpass i ro at bildet blir klart nok.

Men det aller beste mot makk i rompa er tur ut i marka. Så i dag blir det tur i skogen på oss.

I dag er det nesten ikke kaldt i det hele tatt, liksom ikke verken kaldt eller varmt, akkurat midt i mellom. 

Så vi skulle se om lillebror ville gå litt mer enn han har gjort før.

Og det begynte jo ganske bra, men han skal jo gå helt i stompen min, og det lugger såpass godt der bak, at jeg ga han en skikkelig poteklask.

Da fikk jeg får gå i fred ute i lyngen på musejakt, eller mest muselytting da.

Framme med hvileplassen vår, satt vi bare å lyttet, mor sier vi skal høre på stillheten, men jeg klarte ikke å høre den i det hele tatt.

Regner med at Kasper heller ikke hørte på stillheten. For han sitter helt oppi stompen min igjen.

Tror han er mest opptatt å snike seg innpå meg, og jeg må bare knipe pelsbuksene min godt under stompen før han skal bruke den som sitteunderlag sammen med halen min.

Hjemover ville han heldigvis sitte på hos mor, så jeg kunne få spasere på tokt uten påheng.

Kasper har skjønt at vi skal gå fremover nå, og løper ivrig i vei.

Men trikset er at jeg har langline på og kan gå langt framme på stien og han kan løpe og løpe uten å nå helt frem til meg og halen min i sitt korte bånd.

Uansett hvor mye han løper, så når han ikke helt fram til meg. 

Og han har lært at det er ingen skam å ta pauser. Det gjør han ofte.

Blir det kaldt i stjerna, rømmer han rett til mor, tar tilfart, og som ei kule flyr han gjennom luften og opp på låret til mor, hvor han klorer seg fast og klatrer videre opp på sekken.

Så kan han sitte der oppe uten å få frostskader i baken, og følge med meg lenger bort på stien.

Det er litt skummelt ennå nede på stien. Noen store steiner og store røtter synes han ser skikkelig skummelt ut, stopper stadig opp for å sjekke ut om det går greit når jeg passerer disse.

Men da er jeg allerede så langt unna at han tør ikke å passere dem alene nede på stien. Da er det tryggere å sitte hos mor.

Så er det rett hjem og tacobilde.

Vi får nemlig besøk i kveld og må ta et “tidlig på dagen” bilde.

Det var kommet noen små sløyfer i posten i dag til Kasper, og han skulle jo absolutt også være med på bilde med nysløyfa, selvsagt. 

Men heldigvis får jeg ta noen bilder alene uten å bli forstyrret  og med all oppmerksomheten og godbitene.

Men hvor lenge fikk jeg jobbe i fred på benken liksom, før den der makken kom smygende med ei rosa hjertesløyfe.

Bare banet seg vei mellom all pynten. Ganske målbevisst på hvor han hadde tenkt seg. 

– Herrepus altså, at det går an å være så selvgod.

Til og med Sløyfa henger på skakke. Og dette tar hun bilde av.

For å si det slik, så kan jeg ikke gjøre annet enn å sukke tungt, og vente til han klarer å sitte i ro et lite fotoøyeblikk. 

Høyt og lavt, ja til og med å lugge meg i barten klarer han å få til.

Men til slutt er det et lite øyeblikk, han sitter i ro, stirrer intens på godbiten, før han plutselig står helt på kanten av kjøkkenbenken, like før han bare tipper utenfor å rett i gulvet.

For det har skjedd før.  Men har han lært? Nei!

Siden jeg var mer en tålmodig med ham fikk vi nykokt fisk til kvelds.

Ja, det fikk vi til frokost også, med litt vom.

Tror mor er lat, samme maten på to serveringer etter hverandre.

Frokost servert på gulvet side og side.

Men jeg har tydeligvis mye bedre mat, selv om vi har akkurat samme mat.

Han skal alltid smake på min mat.

Så noen ganger får jeg lov å spise min på benken, for å få spise den i fred.

Lørdag og bytur.

Jeg fikk heldigvis være hjemme på musejakt. Og litt fri fra Kasper, for han har vært skikkelig påheng de siste dagene.

Gleder meg til litt nøttefjernedagen kommer.

Tror det er på høy tid nå og dessuten har han vokst masse i det siste, og til og med mistet masse baby pels og begynt å få ordentlig kattepels.

Og han må lære seg å møte alle utfordringer alene også.

Så i dag ble det bytur med masse nye lyder på han, musejakt på meg.

Han var ikke så høy i pelsen sin uten meg med seg.

Gjemte seg godt inntil halsen til mor. Men han stakk ikke av eller prøvde ikke en gang å stikke av, bare lå der og sniktittet på alt rundt seg.

Noen ganger til, så vil han nok slappe mer av og tør å undersøke nye omgivelser mer.

Kasper synes hunder egner seg fint som hest… og de er ikke så farlig som mange sier.

Han fikk en liten leke til seg selv og handlet mat til meg.

Han var i alle fall strålende fornøyd med sin utvalgte leke og lekte i timevis med den.

Jeg var strålende fornøyd med min pakke, men fisk er ikke bedre en musefilè.

Og en ting til,,,om jeg spiser mus, så spiser mor orm, det er da virkelig ikke særlig delikat.

Da sier jeg i alle fall nei takk og forlater kjøkkenet tvert. Dette er skikkelig ekkelt.

Lillebror trodde selvsagt at dette også var mat, og spiste opp en hel orm.

Så over helga skal jeg mjaue til dyrlegen min for å få ormekur til både mor og Kasper!

Mjau fra

Jesperpus