AVLIVE ELLER LEVE?
Ta inn kattene.
Hjelp kattene.
Håper dere finner et godt hjem til de.
Ta inn katten, den kan ikke gå ute.
Husk hjelpeplikten
Skulle gjerne ha tatt den, men har 1 fra før.
Dyreorganisasjon har fått nok en ung katt i fella!
Dessverre er den over halvåret, kanskje ikke mulig å få tilstrekkelig tam.
Den trenger veterinærhjelp og må finne en veterinær som vil behandle en utemmet katt
Surt !
Hadde de gitt beskjed for 1 måned siden, hadde det forenklet temme prosjektet i etterkant:
Enklere å finne et fosterhjem som kan håndtere de,
Enklere prosess å få de tam
Enklere å få de fort husvarm og klar for adopsjon.
Enklere å finne eiere og nytt hjem
Enklere å finne et hjem som blir fornøyd,
Katten vil enklere takle utfordringene livet byr på.
Slippe å leve med angst og redsel.
Kattene vil få et liv som er forenlig med egenverdien og god dyrevelferd.
“Det hadde vært så sabla mye enklere å gjøre den til en kjælen og attraktiv katt til et godt kattehjem om alle hadde tatt litt ansvar!"
Det er som om noen sier jeg skal få en bil, den har fått litt motorhavari. Du vet det blir reparasjoner, kanskje aldri kjørbar heller.
Du orker å prøve kanskje 1 gang, men du orker ikke slike oppdrag hver uke.
Men det er slik det er å redde hjemløse katter.
Noen ganger tar man sjansen på å ta inn litt eldre unge katter, legger inn penger på veterinær, fôr og utstyr og ikke minste masse tid i temming, i håp at denne gangen vil den kanskje la seg temme og bli fine huskatter og et hjem dukker opp, fordi:
Man føler litt på kommentarfeltet at man skal hjelpe alle kattene man finner ute.
Katteelskere forventer at man klarer å redde alle katter, men de ser ikke alle skjebner og ulike scenarier katten må igjennom.
Andre ganger er det i rein irritasjon for at folk ikke ga beskjed tidligere, hadde de ringt tidligere hadde det ikke vært et problem med temming.
Man vil så gjerne gi alle katter en sjanse, men vet at alderen taler imot en vellykket temming.
Man vet det kanskje blir kostbart både i penger og tid, og det stor sannsynlighet aldri dukker opp et nytt hjem.
Som organisasjon er man avhengig av at fosterhjemmene blir frigjort så fort som det er mulig for å kunne hjelpe flere katter, en vill katt opptar plassen ofte i lang tid.
Det er så lettvint å sitte i kommentarfeltet, deres ønske er så enkelt, men virkeligheten er så mye mer komplisert og full av følelser, alt fra sinne til sorg over alle de forvillede kattene som dukker opp.
“Legger et pledd over fellen med katten i.
Selv om realiteten og erfaringen sier at dette kommer ikke til å gå, er det så vanskelig å balansere på knivseggen mellom virkeligheten og et evig håp hver gang. For man vil jo gjøre som alle i kommentarfeltet ønsker, gi alle hjemløse katter et håp og et bedre liv.”
Det er så urettferdig å måtte stå i denne situasjonen gang etter gang fordi alle andre ikke kan ta ansvar.
Ansvaret for å kastrerer, idmerke og tar vare på kattene sine.
Påstår de finne gode hjem til kattungene sine, men de gidder ikke såpass som å id merke kattungene før de gis bort til hvem som helst, uansvarlige kattunge oppdrettere.
Bærer fella med katten i, og pledd over for å roe katten, bort til bilen!
Skal katten bare bli mitt ansvar?
-Jeg får ansvaret for å avlive en katt som ingen andre har tatt ansvar for og ikke vil ha?
Tilsynelatende frisk katt, men utemmet og levd i en vill tilværelse.
Nei, det er ikke slik at man bare kan slippe den ut igjen.
Må la den slippe.
Det er jeg som må stå å holde den, se den inn i øynene mens den sovner inn..
Det blikket burde alle de som ikke kastrerer, id merker eller unnlater å hjelpe hjemløse katter få se, få kjenne at blikket brenner seg fast langt inn i margen.
Men jeg slipper ikke blikket til den, for jeg vil ikke svikte den som alle de andre allerede har gjort.
Jeg kan ikke samle opp disse kattene, da har man flere titalls før man for snudd seg.
Jeg kan ikke fylle opp mitt hus.
Kan ikke tvinge fosterhjem til å ta i mot den.
Kan ikke tvinge kommentarfeltet til å ta imot katten. Det er ikke slik at det står folk med dørene åpne for å ta imot slike katter.
Disse kattene skal også ha et forevige hjem, selv om man klarer å finne et fosterhjem, så skal ikke kattene sitte på vent til evig tid, det er ikke et liv noen katter fortjener, og slike katter takler ofte ikke bytte av hjem. De burde komme direkte til sitt hjem, ikke via fosterhjemmet.
De andre bare påpeker ansvaret i kommentarfeltene, og forventer at dyreorganisasjoner stiller opp. Noe de gjør, vel vitende at det er de som kommer til å bli sittende igjen med katten.
Mattilsynet, samfunnets organ, sender oppgaven videre til frivillige i dyrevernorganisasjoner, men med oppgaven kommer det ingen penger for jobben, kun arbeidet, håpløsheten og ansvaret. Man får ikke lønn for jobben, hverken fra samfunnet eller de som roper i kommentarfeltet.
Ja, man får takknemlighet fra kattene, men det gir ingen pålegg på brødskiven dessverre.
Nå er fella med katten i bilen, skal man eller skal man ikke ta sjansen?
Skal man kjøre den hjem, eller dra for å avlive den?
Det er så vondt hver gang, jeg er kvalm når jeg kjører den til avliving, så kvalm at jeg ombestemmer meg og kjører hjemover, selv om jeg vet jeg kommer til å angre.
Jeg stopper på en busslomme og går ut. Må bare trekke pusten litt.
Det er så vondt, jeg er nummen helt ut til fingrene.
Hodet sier avliv og hjertet river i smerte. Mest lyst til å spy av alle de som ikke gidder å kastrere katten sin. Har bare lyst å hyle høyt fordi det kanskje kan føles godt, men vet at ingen bryr seg uansett.
Det er så mye enklere å bare rope høyt i kommentarfeltene!
-Man vet at ingen vil ha disse kattene.
-Man vet disse prioriteres etter alle de "kjedelige" kattene, de sorte, de korthårede, de med bagasje, de gamle kattene som ingen vil ha, etter der kommer de som er vanskelig å temme.
Burde man bruke pengene og tiden på en katt som får hjem?
-Man vet at denne blir man sittende selv med, enda en som tar plassen i hjertet, tiden og husrommet som allerede er overbooket, av andre katter som har samme historie, kattene alle vil man skal redde, men ingen vil ha.
Finn og Fia, innlegget vi delte for noen dager siden, 2 katter som har litt av det som fortalt over.
Finn og Fia viser hvor vanskelig det er å finne hjem til slike katter som er preget av livet som hjemløse katter:
– 106 689 personer har sett innlegget!
– Det er delt 592 ganger
(Takk for hjelpen alle som bidro)
Men det er INGEN henvendelser selv på disse, selv med så mye engasjement på kattene.
Ingen som viser interesse.
Ikke en melding eller et eneste ord.
Bare fordi de vil komme til å kreve et hjem med tid, hjerte og kompetanse på katte-atferd.
Trist for kattene og for de dyrevennene som har gjort slik kattefolk og samfunnet forventer, men hjelperne blir sittende med "problem kattene" selv, og den dårlige samvittigheten som gnager hver dag.
Men hva tenker folket
Skal man fortsatt skal berge inn alle kattene, bruke penger og tid på disse, bare for at de skal leve, men ikke får et fullverdig katteliv i eget hjem.
Hvor lang tid skal de sitte å vente på sitt eget hjem, 1 år, 2 år, 3 år?
Skal man sette følelser, ønsker og håp til side ved innfanging, og innse realiteten på at disse utemmet kattene tar opp masse ressurser og det er minimale muligheter for eget hjem og avlive dem med en gang?
Hvor lenge skal man jobbe med temming av enkelt individ før man gir opp? 4 uker? 5 måneder, 1 år?
Hvor mange ganger skal de flytte hjem, fordi noen angrer seg, hver gang nullstilles all temmingen og man må starte på nytt?
Er det god dyrevelferd å være preget av redsel og angst hver eneste dag, fordi vi har et håp om at den en dag skal la seg temme?
Har dyret en egenverdi av å leve slik, gjemt bak i buret, bare fordi man har et brennende ønske at den skal la seg temme?
De lever ikke, de bare eksisterer. Man gir de mat, og nødvendig stell, men de får ikke fullt ut leve et katteverdig liv.
Bildene og historien av Finn og Fia er brukt i innlegget med tillatelse fra Dyrebeskyttelsen Lillestrøm.
Mjau fra Jesperpus
