INNESTENGT OG RAMPESTREKERDAG
Vi var tidlig på han i dag.
Begge to.
Og i dag skulle brutter’n få lov å være med på frokost bilde.
Etter 5 forsøk så ble det ett sånn passelig bilde, han tror jo han skal ha nesen inni kamera, og selv om jeg gir han en highfive, så er snuten hans inni kamera på ett lite sekund igjen. Men viktigst er jo å få mjauet en passelig morgenmjau på frokostbilde.
Og Lillebror har nemlig vært litt på farten nå altså og begynner å bli en kostbar tass, men absolutt helt bekymringsløs på det aller meste.
Men han jo nysgjerrig på det meste også.
Det er faktisk normalt, selv om det kan ta pusten fra enhver, eller det kan framkalle hjertestopp eller styggord faktisk.
F.eks. så har Kasper prøvd å vaske pc med et aldeles lite glass vann, ekte kilde vann fra Løten.
Men det var ingen suksess, det bare kom mange rare ord som jeg ikke skal mjau høyt om. Og pc’en har inntatt en helt annen stilling på bordet, sånn stabilt sideleie, heter det visst.
Så nå går det ikke an å få ligge på tastaturet en gang.
Men i alle fall, nå kan jeg gjemme meg bak pc uten at Kapser ser meg, så helt ubrukelig, er det bare tull å påstå at denne pc’en er.
Faktisk mer pusevennlig enn på lenge, skjermvegg mot innpåslitne smågutter.
Ja, og i dag kom det også pakke fra postmannen, en eske.
Den er jo viktigst.
Men far var mer opptatt av innholdet. Dette drev han lenge å lekte seg med på gulvet, med verktøy og masse greier – strålende fornøyd.
Etter en stund hadde han tryllet frem en sykkel av alle delene.
En sykkel inne liksom, og jeg får fortsatt ikke ha mus inne.
Men det kan vel være greit at han holder seg inne med syklingen, så han ikke sykler seg bort, eller risikerer å møte nabokatta.
Og far satt oppå sykkelen og trykket på knapper som lyste og lagde små pipelyder.
Til plutselig pipelydene ble til en lang pipelyd, som ble svakere og svakere og til slutt helt stille, og sykkelen var mørklagt.
Far fikk nesten hjertestopp, da han snudde seg og så at den ene ledningen var blitt til 2 ledninger, med bitte små tannmerker på begge.
Ved siden av, der satt Kasper.
Og mor fikk ett slags anfall på gulvet, hørtes ut som hun ikke fikk puste.
Så jeg måtte gå å sjekke begge to, sånn bare for å være på den sikre siden at dette kom til å gå bra, strøk meg opp etter dem.
Fikk reaksjon og kos tilbake, så de overlevde nok.
Kasper kom også, men han ville bare ha godis – fornøyd som alltid.
Men, det er altså ikke bare Kasper sin nysgjerrighet som lager trøbbel.
Jeg var ute på min museinspeksjonrunde, da den store gamle låven hadde åpen dør i dag.
Tenkte med det samme, at det var jammen lenge siden jeg hadde vært innom der.
Så hoppet kjapt inn døren og undersøkte hele rommet for hver eneste museduft, og om en eller annen pips også hadde vært her.
Tilslutt endte jeg helt oppe under taket, balanserte på kryss og tvers av planker, med fin utsikt over hele rommet.
Men plutselig ble det mørkt, og dørene ble låst. Helt mørkt ble det.
Og jeg hørte mannen gikk hjem, skoene knitret i den kalde snøen.
Så der satt jeg oppe under taket i mørket, og kaldt var det også.
Og da kan jeg mjaue at i mørke og kulden er selv 1 minutt lenge, for ikke å snakke om flere timer. For det var det jeg ble sittende, lenge og lengre enn lengst.
Da hørte jeg bilen til mor komme, en dørlås gikk opp og den store døren åpnet seg igjen.
Der sto mor.
Det var alt for langt ned, så hun fikk pent komme opp.
Hun begynner å bli erfaren i slike redningsaksjoner i nabolaget, for det jo ikke første gangen hun berger meg fra slike små uhell.
Endelig nede var det så inderlig godt med fast gulv, og jeg rullet meg rundt og malte fornøyd som takk for hjelpen.
Og så fikk jeg komme inne i den varme bilen.
Og når vi først var i farten, stakk vi innom butikken og handlet godis.
Vi fortjente litt ekstra i dag både jeg og Kasper som har holdt resten av flokken i aktivitet.
Så jeg gledet meg skikkelig til å komme hjem med noe godt til oss guttaboys og ikke minst til varmen.
Og jeg var så vidt kommet innafor døren, der sto velkomst komiteen malende og det var visst flere som hadde savnet meg etter mange timer i kjedsomhet.
For oss begge to.
Kasper skal på veterinær-sjekk og skal vaksineres fredag, så i kveld måtte han på vekta.
Det ville jo si at han måtte sitte i ro mer enn 1 sekund. så vekta ble sånn cirka 2 kg.
Så da har han nok snart bare bjelle rundt halsen, for å si det slik.
Det han ikke vet, har han ikke vondt av.
Men jeg skal være med han med en støttende pote underveis.
Så etter dagen i dag, da blir det enkelt å klare alle veterinærbesøk fremover………….
Med hilsen aktivietsgruppa i Pusongehuset:
Jesperpus og Kasper
