FRA SOMMER TIL HØST
Innimellom alt regnet som har vært, har det vært noen vakre dager med opphold, og høsten har kommet nærmere og er nok rett rundt hjørnet.
Vi nyter den siste rest av sommeren på fjellet.
Det er bare å sette bilen i gir og komme seg til skogs.
Lillebror er hjemme, bare meg og mor på tur, akkurat som før, litt tid for oss selv.
Det må til i blant.
Selvfølgelig er det hyggelig å ha med Kasper, men jeg vil ha litt tid for meg selv.
Å bare gjøre som jeg selv vil, og ha mor og plassen for meg selv, det er viktig det også.
På tur oppover fjellet, ser vi at lyng og gress er på tur for å skifte til høstfarge, og overalt er det kommet frem store og små sopp.
Blåbæra sees noen steder enda, blir blå under potene når jeg tråkker på dem som ligger på stien.
Når jeg trasker gjennom den gamle furuskogen på tur oppover fjellet, må jeg stoppe mange ganger for å sjekke omgivelsene.
Ikke bare fordi det er mulige mus eller pipsøyeblikk.
Men noen av stammene ligger annerledes, eller kaster skygger, de ser nesten skummel ut.
Her lever jo litt større rovdyr enn meg, så det er greit å få sjekket ut noen av alle disse skumlingene vi passerer.
Bare for å være helt trygg da.
Ser nemlig ikke ut som mor ser de, hun spaserer jo bare rett forbi uten så mye som å snuse litt ekstra ut i lufta en gang.
Etterhvert nærmer vi oss toppen, der har mor lovet at kvelden skal nytes med medbrakt mat og nydelig solnedgang. Så vi småløper oppover stien for å rekke frem.
Bytter på å være fremst, eller det vil si noen ganger blir jeg stående ekstra lenge å sjekke ut hva som rører på seg ute i lyngen, og da får mor fort et forsprang.
Men det løper jeg lett igjen.
Løper rett forbi mor, bare ett par byks ut i lyngen, så vips er det en fornøyd pus med ekornhale fremst på stien igjen.
Oppe på toppen treffer vi sola igjen, en liten time til, før den forsvinner bak noen skyer og fjell langt borte i horisonten.
Men det er fortsatt lenge til.
Mor ordner overnattingsplass, og kveldsmat, jeg holder utkikk etter egen kveldsmat og sjekker at omgivelsene er helt trygge.
Etterhvert som sola daler, blir gresset fuktig og rått, potene og magen likeså. Så det var tryggest å hoppe opp i køya, nyte de siste strålene, de varmer ikke, bare lyser rødlig opp i fjellet.
Pipsene blir også roligere og stillere etterhvert som mørket legger seg over fjellet.
Det finnes ikke noen bedre måter å avslutte en dag på, i stillhet oppe på fjellet, bare vi to.
En kveld med sommer, rett inn i nattens høst-tempratur. Godt å ha en varm sovepose å krype ned i.
God natt og velkommen høst!
Mjau fra Jesperpus
