Back

DET ER LOV Å SYNES DET ER TRIST Å TA SISTE FARVEL.

NB: Bilde av siste favel/død pelskompis i innlegget. Bildene er det siste døgnet de hadde sammen. 

Det å ha kjæledyr gir utrolig mange gleder, gode minner og øyeblikk, livserfaringer og ikke minst utfordringer på godt og vondt.

Det å kunne ha en å dele litt av det dagene byr på, – en som bare er der uansett om man er sur eller glad, om det er regn, sol eller om en har en god eller dårlig dag.

–  Kjæledyrene er der, uten å dømme eller irritere seg.

Men det kommer en dag –  når  man må ta farvel til sitt kjæledyr, sin venn og sin pelskompis.

Det er en av de viktigste beslutninger man tar som dyreeier, når dyret er sykt, skadet eller sliten av alderdom. 

Når dyrevelferden ikke er god nok til at ditt kjæledyr kan ha et fullverdig og godt liv uten smerter.

Når tiden er inne for å gi kjæledyret en verdig avslutning på livet eller lidelsene.

For noen er det bare en hest, en papegøye, eller en katt eller hund.

For andre er det meningen med livet, en livs-venn, en arbeidskamerat, hobby eller hverdagsgleden,

Hvert dyrehold er ulikt.

Det er også sorgen som føles når pelskompisen en dag er borte, sorgen føles ulikt, og bearbeides ulikt.

Ingen sorg skal føles feil, og alle kan få lov å føle akkurat slik de måtte ønske det, uten å skamme seg.

Om det er sorgen

– som føles i å ta det vanskelige valget  

– eller når dagen er kommet og dyret skal avlives

– over å være eller ikke klare å være tilstede

– eller tomheten i etterkant.

Det er mange prosesser som kan føles vanskelig og det er lov.

Ikke la andre fortelle deg hva du skal føle, eller ikke føle.

Tillatt deg å ha de følelsene uten å måtte være flau eller gjemme dem.

Det er lov å være trist, gråte, sint, like greit som å le eller kose seg på alle de fine minnene og øyeblikkene som har vært.

Hver sorg er like ulike som hver dyreeier og hvert vennskapsbånd mellom kjæledyr og menneske.

Sorgen er gjerne en refleksjon over hvor sterkt vennskapsbåndet føltes. 

Døm ikke eller latterliggjør andre som synes det er trist å miste sitt kjæledyr.

Tilby heller en klem.

Det kan bety mer enn hva du aner og koster så lite.

Å ta avgjørelsen om å avlive sitt kjæledyr kan være svært så vanskelig, men noen ganger finnes det ikke andre alternativer, det kan være sykdom, skade  eller alderdommen som er vond.

Da står man over 2 tunge byrder.

Både det å skal ta avgjørelsen med tidsfrist, og å innse at hesten, katten, kaninen ikke varer evig. 

Noen ganger får man litt tid på å “venne” seg tanken, andre ganger kommer det brått på.

Ikke alltid lett å vite når tiden er inne, da kan ofte veterinæren være behjelpelig med gode råd om når det ikke er god dyrevelferd for ditt kjæledyr å leve videre.

Ofte føles det godt og trygt at en som kjenner deg og ditt dyr, støtter og gir deg råd i ett vanskelig prosess.

For småkompis var det både langtidssykdom som viste seg å være mer omfattende og i tillegg akutt smertefull sykdom, som gjorde at det beste var å gi henne en verdig avslutning på livet, og selvfølgelig i samråd med vår veterinær.

Tidspunktet ble avtalt og ga oss litt tid.

Så hun fikk noen ekstra gode øyeblikk på nytt beite med den lille flokken sin.

Og vi puser og tobeinte hadde henne hjemme på plenen med smakfullt hagegress og koselig stund.

Og slik som jeg ofte gjorde, spesielt på vinteren, sitte på ryggen til småkompis å varme potene.

Eller trygt bak på vogna på kjøretur, mil etter mil.

Alle turene i stallen, morgen og kveld, eller hver dag på beite i sommer sammen.

Om vi ikke snakket samme språk, så trivdes vi i felles selskap og med hverandre.

Vi verken vrinsket eller mjauet om galoppturer eller musefangst, vi bare var der, sammen i hverdagen, som hverandres pelskompis.

Mange sier at døden er fryktelig, og vi både mjauet og diskuterte om bildene skulle deles.

Og kom  til enighet at bildene deles for å vise at den siste stunden og dagen, kan være vakkert og minnerikt øyeblikk, på en fin og verdig måte.

♥-Akkurat slik det var-♥.

Småkompis fikk sovne fra smertene, fredfullt, stille og vakkert med  noen av sine nærmeste til stede og en dyktig veterinær.

Spiste eple som hun likte.

Vissheten om at de siste dagene var akkurat slik hun satte ekstra pris på, og vi var med henne hele veien.

Gjorde hele prosessen til en vakker og verdifull stund, og ga henne og oss en verdig avslutning på livet som ponni og pelskompis, fri fra smertene.

Kan dyr sørge?

Ja vi kan det, på ulike vis, og jeg fikk mine minutter på å ta “farvel”.

Kasper derimot, han hadde ingen forhold og ingen interesse av småkompis, han var mest interessert i musejakt.

Eller som mor sier, han er omtrent som barn flest, ganske rasjonell tankegang.

Etter å ha snust gjentatte ganger, og sittet sammen med småkompis, akkurat så lenge som jeg ønsket.

Alt var stille, ingen bevegelser, ingen pust, helt tomt, bare et spist eple som beveget seg når mor kom borti det med foten sin.

Så gikk jeg, og mor.

En kompis mindre, men et vakkert øyeblikk sammen.

Hva som skjedde i dagene etterpå får jeg potere om senere.

Mjau fra Jesperpus.

Og pusen takk for alle de fine meldingene og omtanken. 
Det setter vi stor pris på!