FJELLVANDRING
Som dere fikk sikkert med seg så dro vi på en liten fjelltur, eller fjellvandring kan jeg vel potere ned.
Å bare vandre innover fjellet, uten særlig andre mål enn å nyte turen, omgivelsene, landskapet, selskapet og øyeblikket.
Uten å møte et eneste menneske.
Møter ikke andre enn de som bor på fjellet fast, som villreinflokken og fuglene, eller leieboerne som vedlikeholder landskapet hele sommeren.
Så vi med små poter kan ta oss frem på finpussede stier som er opprettholdt gjennom tiår og kanskje 100 vis av år med beite pleie, fra generasjon til generasjon av beitedyr.
Det er en verdifull kunnskap som årets beitemødre viderefører til sine lam, eller kalver, ikke bare genetikken.
De ulike flokkene og dyrene har egne beiteområder, stier, drikkesteder, skjulesteder og soveplasser som de bruker, lært av sin flokk og sine mødre, gjennom generasjoner.
Viktig kunnskap som sauen/kyrne lærer sine avkom i løpet av noen måneder med beite, som ungdyrene husker når de blir sluppet på samme beite neste sommer med egne lam eller kalver.
Disse beitedyrene som gjør at landskapet ikke gror ned
Så alle de små plantene kan blomstre og gi liv og ly til alle de små insektene,fuglelivet som skal leve et hektisk livsintervall i en kort sommersesongen 1000 moh.
Uten beitedyrene hadde ikke landskapet vært like vakkert og lett å ta seg frem i, de opprettholder alt dyrelivet som vi bare tusler forbi i farta.
Vi er i alle fall evig takknemlig for at det finnes så mange fantastiske landskaps pleiere ute i naturen på fire bein. De gjør en uerstattelig og livsviktig jobb
Selv om man er 30 cm over bakkehøyde er terrenget oversiktlig, man kan se så langt man bare vil, ingen store trær og ikke noe skumle ting til hinder.
Bare være i et landskap som oser av stillhet, litt vinden som suser, fuglene som varsler at vi er i deres yngleområde, og bjeller av sauene som iherdig beiter uten å ense at vi passerer nesten lydløse forbi de. Fjellvinden blåser riktig vei, den holder insektene borte og avslører heller ikke for sauene eller villreinen at vi er i nærheten.
Eller kanskje de bare ikke bryr seg, er jo kanskje ikke så veldig spennende med en musejeger på tur.
Vi bare vandrer fra røys til røys, utsiktspunkt, fjellvann og fine pauseplasser, lytter og snuser på det som måtte finnes i omgivelsene, fra små biller i lyngen til irriterende mygg, såpass mange at vi gjemmer oss i sekken. Så får mor ta seg av torpedeomyggene som henger seg fast på ørene våre.
Noen ganger går i i langline langt framfor mor, andre ganger ser og lukter vi så mye spennende at vi blir hengende langt etter mor og må småløpe litt når hun maser at vi er trege.
Vi bytter på å gå, sove i sekken, eller ligge oppe på sekken for å bare nyte utsikten mens de småpotene hviler etter millioner av millimeter langs sti, steiner, lyng og reinlav.
Kasper har funnet sin egen lille lomme i sekken han ligger i for, helt for seg selv. Samme plass som han lå i da han var kattunge. Vi kan høre tydelig at han ligger å maler for seg selv under der.
Innimellom har vi små matpauser akkurat der vi har lyst å stoppe. Det er bare innpåslitne insekter som hindrer oss i å ligge ved sekken eller sitte på en stein å la fjell vinden ruske i pelsen i evigheter.
Det er heller ikke vanskelig å se at snøen nettopp har smeltet bort i groper, eller små søkk. Det er så vidt begynte å spire, akkurat kommet noen nydelige små blomster her og der.
Været og temperaturen skifter like ofte som folk klager over sommerværet på facebook, men vi vet at det er bare noen timer til det er meldt skikkelig regn og tordenvær her oppe,nesten litt rart når det er så fint og stille akkurat nå.
Skyene begynner å komme innover landskapet og sluker solnedgangen, men det er uansett vakkert med alle nyansene i skyene som dukker opp i vest. Det er fortsatt noen timers marsj før vi er nede og har mulighet til overnatting i ly. Været som er meldt frister ikke til telt og sovepose akkurat.
Men vi sitter så lenge vi kan og tør, og nyter tiden og utsikten på dagens siste topp før nedstigning til et lunere sted.
Selv sauene trekker ned i skogen for mer ly, og vi følger etter, et stykke i alle fall. Kasper har funnet rett sti nedover de siste liene, vi passerer sauene som har tatt kveld i enden av en frodig slette, rett ved siden av noen store røtter og steiner. Det er plassert ut saltstein her og sauene har gravd seg flere liggegroper mellom røttene i ly under trærne. Lammene står for å kikker på oss. Lurer sikkert på hvor vi skal sove i natt.
Heldigvis, ikke i sanden under et tre, kan jeg tenke meg det hadde blitt lurvepels når regnet kommer.
Dessuten begynner det å bli kaldt nå.
En bitte liten koie, med seng og en liten vedovn. Det er alt vi trenger, for å hvile, varme til regnet har passert.
Luksus rett og slett.
Både jeg og Kasper, med mor på slep, tok hus i koia, fyrte i ovnen, mens vi spiste dagens siste måltid og tok oss alle en velfortjent hvil.
Takk for turen og øyeblikkene.
Mjau Jesperpus.
